Et ballastvannsystem er viktig for at skipet skal kunne manøvrere sikkert. Vannet kan pumpes inn og ut etter behov, for å kompensere for endringer i last, værforhold eller dybde.

Ballastvann pumpes inn i kystnære havneområder og transporteres med skipet til neste anløpshavn der vannet kan slippes ut eller byttes. Avhengig av geografisk plassering kan ballastvann være sjøvann, brakkvann eller ferskvann.

På et stort skip kan ballasttankene romme flere millioner liter med vann, og med dette vannet kan det følge organismer som ikke hører naturlig hjemme i økosystemet der det blir pumpet ut. Når ballastvannet tømmes i en havn eller i et kystområde, kan organismene i vannet etablere seg i det nye miljøet og ødelegge det lokale plante- og dyrelivet.

Ballastvann fra skip har blitt anerkjent som en av de viktigste faktorer for forflytting av fremmede marine organismer rundt om i verden.

Miljøpåvirkning

Omlag ti milliarder tonn ballastvann som inneholder millioner av organismer transporteres fra en havn til en annen verden rundt hvert år. Det er anslagsvis 7000 arter underveis i skips ballastvanntanker til enhver tid.

En lang rekke arter blir transportert i ballastvann, inkludert mikro-organismer, planktoniske alger, krabber, skjell, fisk og tang. Dersom noen av disse er i stand til å etablere seg i et nytt miljø, kan de bli invaderende.

Resultatet kan bli massiv utryddelse av liv i havområdet, tap av næringsgrunnlag med påfølgende fattigdom, store økonomiske konsekvenser ved blant annet bekjempelse, skadeoppretting og vedlikehold av utstyr, matforgiftning og sykdom.

Introduksjoner av fremmede arter ansees som en av de største truslene mot det marine biologiske mangfoldet, fordi introduserte arter kan påvirke hele økosystemet.

Noen av de invaderende organismene fra ballastvann som har gjort størst skade er kinesisk ullhåndkrabbe, sebramusling, nordamerikansk ribbemanet og sjøstjerner fra det nordlige Stillehavet. I tillegg har forskjellige algegifter og kolerabakterier blitt spredt av eller påvist i ballastvann. Slike invasjoner kan føre til dramatiske endringer i næringskjeder, sykdomsutbrudd og utryddelse av arter.

Utfordringene øker stadig, fordi skip med doble skrog gir mer stabil temperatur slik at flere arter overlever transporten. Skip i dag er raske, og det øker også sjansen for overlevelse av arter som befinner seg i ballastvannet. Man regner med at det skjer en ny invasjon hver niende uke.

Juridiske krav

IMOs ballastvannkonvensjon

Ballastvannkonvensjonen (the International Convention for the Control and Management of Ships' Ballast Water and Sediments – BWMC) ble fastsatt i 2004. Den vil tre i kraft tolv måneder etter at minimum 30 stater som samlet utgjør mer enn 35 % av verdens handelsflåtes bruttotonnasje har ratifisert. Norge ratifiserte konvensjonen i 2007.

Ballastvann ble første gang satt på dagsorden i IMO i 1988, og man startet med frivillige ordninger og retningslinjer.

Pr. 31. juli 2013 har 37 land ratifisert konvensjonen, noe som til sammen representerer 30,32 % av verdens handelsflåtes bruttotonnasje.

Partene til konvensjonen forplikter seg til å forebygge og redusere overføringer av skadelige vannorganismer ved hjelp av kontroll og håndtering av ballastvann og sedimenter fra skip.

Ballastvannkonvensjonen består av artikler etterfulgt av fem seksjoner som inneholder faktiske reguleringer. Det er også to bilag som presenterer maler for utstedelse av internasjonalt ballastvannsertifikat og for ballastvanndagbok. For å forenkle implementeringen av konvensjonen, har det blitt utviklet 14 retningslinjer som utfyller og forklarer konvensjonens bestemmelser.

Norsk ballastvannforskrift

Forskrift av 7. juli 2009 nr. 992 om hindring av spredning av fremmede organismer via ballastvann og sedimenter fra skip (ballastvannforskriften) gjelder alle skip som er bygget for å føre ballastvann, med unntak blant annet for skip som utelukkende går i norsk territorialfarvann og norsk økonomisk sone, og for skip med permanent ballastvann i forseglede tanker.

Forskriften stiller krav om at skip som skal slippe ut ballastvann og som har tatt opp dette utenfor den definerte regionen, eller i et annet område i regionen enn det området det skal slippes ut i, skal håndtere ballastvannet ved rensing, utskiftning eller levering til mottaksanlegg.

Regionen består av følgende områder;

  • I: Barentshavet, Norskehavet
  • II: Nordsjøen

Ved utskiftning skal ballastvannet skiftes ut i områder som ligger 200 nautiske mil fra land og på havdyp over 200 meter. Dersom dette ikke er mulig, skal ballastvannet skiftes ut i områder som ligger 50 nautiske mil fra land og på havdyp over 200 meter.

Dersom dette ikke er mulig skal ballastvann skiftes ut i nærmere definerte utskiftningsområder langs kysten. Dersom heller ikke dette er mulig, skal ballastvann skiftes ut før skipet ankommer norsk territorialfarvann.

Kravene til utskiftning gjelder ikke dersom skipet må avvike fra sin planlagte reise eller blir unødig forsinket. Utskiftning skal likevel gjennomføres så langt fra kysten som mulig.

Kravene til utskiftning gjelder ikke dersom skipsføreren med rimelig grunn finner at dette vil sette sikkerheten eller stabiliteten til skipet, mannskapet eller passasjerene i fare på grunn av dårlig vær, utformingen av eller påkjenningene på skipet, utstyrssvikt eller annet ekstraordinært forhold.

Det er videre gitt adgang for Sjøfartsdirektoratet til å fastsette særlige krav til utskifting i konkrete tilfeller (for eksempel ved algeoppblomstring).

Områder for utskifting av urenset ballastvann

Rensing av ballastvann er foreløpig frivillig. Ved å åpne for rensing på frivillig basis, gis det adgang til å prøve ut ny teknologi. Kravene til rensing vil bli innfaset når ballastvannkonvensjonen trer i kraft.

Forskriften stiller krav om at skip i norsk økonomisk sone eller territorialfarvann skal ha en godkjent plan for håndtering av ballastvann om bord. Planen skal inneholde tiltak og rutiner samt ansvarsforhold om bord. Det er også krav om at skip i norsk økonomisk sone eller territorialfarvann skal dagbokføre nærmere bestemte opplysninger vedrørende håndtering av ballastvann.

Metoder for risikoreduksjon

Standard for utskifting av ballastvann (D-1)

Den nåværende metoden for håndtering av ballastvann er å skifte ut skipets ballastvann minst 200 nautiske mil fra nærmeste land og på havdyp over 200 meter. Dersom dette ikke er mulig, skal ballastvannet skiftes ut i områder som ligger 50 nautiske mil fra land og på havdyp over 200 meter. Dersom heller dette ikke er mulig skal ballastvann skiftes ut i nærmere definerte utskiftningsområder langs kysten.

Utskiftingsgraden skal være minst 95 prosent av ballastvannet. For skip som skifter ut ballastvann med å pumpe gjennom vann, må tre ganger volumet av hver ballastvanntank pumpes gjennom for å tilfredsstille standarden.

Begrunnelsen for denne metoden er at vann fra havner kan bli fortrengt av havvann som har annerledes egenskaper og organismer, og dermed redusere risikoen for invaderende arter når det slippes ut.

Imidlertid vil standarden for utskifting av ballastvann bare gjelde midlertidig. Når ballastvannkonvensjonen trer i kraft vil skip måtte ha et godkjent system for ballastvannbehandling ombord.

Det er også sikkerhetsmessige problemer i forbindelse med utskifting av ballastvann, særlig for skip som i utgangspunktet ikke er konstruert for å utføre ballastvannutskifting.

Standard for ballastvannhåndtering (D-2)

Når ballastvannkonvensjonen trer i kraft, vil skip bli pålagt å ha et behandlingssystem om bord. Systemet skal være godkjent i henhold til IMOs retningslinjer og skal behandle ballastvannet slik at kravene som er fastsatt i D-2-standarden av konvensjonen blir oppfylt.

De fleste behandlingssystemer anvender en to-trinns metode, der det første trinnet enten er filtrering eller bruk av en syklon for fjerning av partikler. Neste trinn er enten kjemisk behandling (tilføre et aktivt stoff til ballastvannet) eller fysisk behandling (for eksempel UV-bestråling, varmebehandling eller kavitasjon).

Flere av systemene bruker kombinasjoner av disse metodene. UV-bestråling har for eksempel vært brukt i kombinasjon med konvensjonelle oksidanter (ozon, hydrogenperoksid) enten ved tilsetning av kjemikalier eller ved hjelp av katalysatorer. Disse prosessene resulterer i dannelsen av reaktive frie radikaler, spesielt hydroksyl-radikal (OH) som i sjøvann vil reagere blant annet med salter som klor og brom.

Noen metoder (elektrolysebaserte metoder) er sårbare for saltinnhold i vannet, mens andre metoder (UV-bestråling) vil bli påvirket av mengden av sedimenter som finnes i vannet. Temperaturen kan også påvirke effektiviteten av ballastvannbehandlingssystemet.

Noen metoder krever spesiell opplæring i håndtering av farlige stoffer som hydrogen (fra for eksempel elektrolyse) og ozon. Det kreves en grundig vurdering før det avgjøres hva slags system som installeres.

Før et behandlingssystem blir installert ombord på et skip må leverandøren utføre tester for å sikre at metoden ikke har noen negative virkninger på miljø, skip eller mannskap. Alle behandlingssystemer skal være typegodkjent av en flaggstat i samsvar med retningslinje G-8 (Retningslinjer for godkjenning av ballastvannbehandlingssystemer.)

Dersom behandlingssystemet gjør bruk av et aktivt stoff, skal det være godkjent av IMO i samsvar med retningslinje G-9 (Prosedyre for godkjenning av ballastvannbehandlingssystemer som gjør bruk av aktive stoffer) i tillegg til typegodkjenning av flaggstaten i henhold til retningslinje G-8.

En liste over ballastvannbehandlingssystemer som har fått grunnleggende og endelig godkjenning av IMOs miljøkomite MEPC kan lastes ned fra IMOs hjemmeside. Listen inneholder også en oversikt over ballastvannbehandlingssystemer som har fått typegodkjenning av de ulike nasjonale myndigheter og dekker både systemer som bruker aktive stoffer (G9) og de som ikke bruker aktive stoffer.

Per mai 2013 er 31 ballastvannbehandlingssystemer endelig godkjent av IMO, og totalt 33 ballastvannbehandlingssystemer er typegodkjent av nasjonale myndigheter.