Et ballastvannsystem er viktig for at skipet skal kunne manøvrere sikkert. Vannet kan pumpes inn og ut etter behov, for å kompensere for endringer i last, værforhold eller dybde.
Ballastvann pumpes inn i kystnære havneområder og transporteres med skipet til neste anløpshavn der vannet kan slippes ut eller byttes. Avhengig av geografisk plassering kan ballastvann være sjøvann, brakkvann eller ferskvann.
På et stort skip kan ballasttankene romme flere millioner liter med vann, og med dette vannet kan det følge organismer som ikke hører naturlig hjemme i økosystemet der det blir pumpet ut. Når ballastvannet tømmes i en havn eller i et kystområde, kan organismene i vannet etablere seg i det nye miljøet og ødelegge det lokale plante- og dyrelivet.
Ballastvann fra skip har blitt anerkjent som en av de viktigste faktorer for forflytting av fremmede marine organismer rundt om i verden.
Miljøpåvirkning
Omlag ti milliarder tonn ballastvann som inneholder millioner av organismer transporteres fra en havn til en annen verden rundt hvert år. Det er anslagsvis 7000 arter underveis i skips ballastvanntanker til enhver tid.
En lang rekke arter blir transportert i ballastvann, inkludert mikro-organismer, planktoniske alger, krabber, skjell, fisk og tang. Dersom noen av disse er i stand til å etablere seg i et nytt miljø, kan de bli invaderende.
Resultatet kan bli massiv utryddelse av liv i havområdet, tap av næringsgrunnlag med påfølgende fattigdom, store økonomiske konsekvenser ved blant annet bekjempelse, skadeoppretting og vedlikehold av utstyr, matforgiftning og sykdom.
Introduksjoner av fremmede arter ansees som en av de største truslene mot det marine biologiske mangfoldet, fordi introduserte arter kan påvirke hele økosystemet.
Noen av de invaderende organismene fra ballastvann som har gjort størst skade er kinesisk ullhåndkrabbe, sebramusling, nordamerikansk ribbemanet og sjøstjerner fra det nordlige Stillehavet. I tillegg har forskjellige algegifter og kolerabakterier blitt spredt av eller påvist i ballastvann. Slike invasjoner kan føre til dramatiske endringer i næringskjeder, sykdomsutbrudd og utryddelse av arter.
Utfordringene øker stadig, fordi skip med doble skrog gir mer stabil temperatur slik at flere arter overlever transporten. Skip i dag er raske, og det øker også sjansen for overlevelse av arter som befinner seg i ballastvannet. Man regner med at det skjer en ny invasjon hver niende uke.
Juridiske krav
IMOs ballastvannkonvensjon
Ballastvannkonvensjonen (the International Convention for the Control and Management of Ships' Ballast Water and Sediments – BWMC) ble fastsatt i 2004. Norge ratifiserte konvensjonen i 2007, og den trådte i kraft 8. september 2017.
Ballastvann ble satt på dagsorden i IMO for første gang i 1988, og man startet med frivillige ordninger og retningslinjer. 95 land har ratifisert konvensjonen, noe som til sammen representerer 92,5 prosent av verdens bruttotonnasje.
Partene til konvensjonen forplikter seg til å forebygge og redusere overføringer av skadelige vannorganismer ved hjelp av kontroll og håndtering av ballastvann og sedimenter fra skip.
Ballastvannkonvensjonen består av artikler etterfulgt av fem seksjoner som inneholder faktiske reguleringer. Det er også to vedlegg som presenterer maler for utstedelse av internasjonalt ballastvannsertifikat og for ballastvanndagbok. For å forenkle implementeringen av konvensjonen, har det blitt utviklet flere retningslinjer som utfyller og forklarer konvensjonens bestemmelser.
Retningslinjene finns på BWM Convention and Guidelines (imo.org)
Norsk ballastvannforskrift
Forskrift om hindring av spredning av fremmede organismer via ballastvann og sedimenter fra skip (ballastvannforskriften) trådte i kraft 1. juli 2010.
Forskriften stilte krav om at skip som skulle slippe ut og ta opp ballastvann, skulle håndtere ballastvannet ved rensing, utskiftning eller levering til mottaksanlegg.
Da ballastvannkonvensjonen trådte i kraft, ble forskriften erstattet med forskrift av 8. september 2017 om ballastvannbehandling på skip og flyttbare innretninger. Denne faser inn krav om tilfredsstillende renseteknologi som behandler ballastvann om bord.
Innfasingen skjer frem til 8. september 2024. Det innebærer at, under en periode, kommer skip å håndtere ballastvann etter ulike standarder: D-1 (utskifting av urenset ballastvann) og D-2 (rensing av ballastvann)
Forskriften stiller krav om at skip skal ha en godkjent plan for håndtering av ballastvann og sedimenter om bord. Planen skal inneholde tiltak og rutiner samt ansvarsforhold om bord. Det er også krav om at skip skal dagbokføre nærmere bestemte opplysninger vedrørende håndtering av ballastvann.
Utskifting av urenset ballastvann (D-1)
Denne metoden for håndtering av urenset ballastvann brukes av skip inntil krav om rensing trer i kraft.
Skipets ballastvann skal skiftes ut minst 200 nautiske mil fra nærmeste land, og på havdyp over 200 meter. Dersom dette ikke er mulig, skal ballastvannet skiftes ut i områder som ligger 50 nautiske mil fra land, og på havdyp over 200 meter.
Dersom heller dette ikke er mulig, skal ballastvann skiftes ut i utskiftningsområder langs kysten. Områdene, som oversikten viser, er nærmere definerte i forskriften om ballastvannbehandling.
Utskiftingsgraden skal være minst 95 prosent av ballastvannet. For skip som skifter ut ballastvann med å pumpe gjennom vann, må tre ganger volumet av hver ballastvanntank pumpes gjennom for å tilfredsstille standarden.
Gjennom en utskiftning av vann fra havner med vann fra åpent hav reduseres risikoen for spredning av invaderende arter. Det er sikkerhetsmessige utfordringer i forbindelse med utskifting av ballastvann, særlig for skip som i utgangspunktet ikke er konstruert for å utføre ballastvannutskifting.
Rensing av ballastvann (D-2)
Om et skip har krav om rensing av ballastvann vil de være pålagt å ha et behandlingssystem om bord. Rensesystemet for ballastvann skal være godkjent i henhold til IMOs BWMS-koden (Code for Approval of Ballast Water Management Systems), og skal behandle ballastvannet slik at kravene som er fastsatt i D-2-standarden av konvensjonen blir oppfylt.
De fleste behandlingssystemer anvender en to-trinns-metode, der det første trinnet enten er filtrering, eller bruk av en syklon for fjerning av partikler. Neste trinn er enten kjemisk behandling (tilføre et aktivt stoff som hypokloritt til ballastvannet) eller fysisk behandling (for eksempel UV-bestråling, varmebehandling eller kavitasjon). Flere av systemene bruker kombinasjoner av disse metodene.
Noen metoder (elektrolysebaserte metoder) er sårbare for saltinnhold i vannet for dannelse av aktivt stoff for eksempel hypokloritt, mens andre metoder (UV-bestråling) vil bli påvirket av mengden av sedimenter som finnes i vannet.
Temperaturen kan også påvirke effektiviteten av ballastvannbehandlingssystemet. Noen metoder krever spesiell opplæring i håndtering av farlige stoffer som hydrogen som dannes ved elektrolyse.
Før et behandlingssystem blir installert om bord på et skip må leverandøren utføre tester for å sikre at systemet ikke har noen negative virkninger på miljø, skip eller mannskap.
Alle behandlingssystemer skal være typegodkjent av en flaggstat i samsvar med BWMS-koden. Dersom behandlingssystemet gjør bruk av et aktivt stoff, skal det være godkjent av IMO i samsvar med retningslinje G-9 (Prosedyre for godkjenning av ballastvannbehandlingssystemer som gjør bruk av aktive stoffer) i tillegg til typegodkjenning av flaggstaten i henhold til BWMS-koden.
En liste over ballastvannbehandlingssystemer som har fått endelig godkjenning av IMOs miljøkomite MEPC kan lastes ned fra IMOs hjemmeside.
Mer informasjon om håndtering av ballastvann finns på Ballast Water Management (imo.org)