Var klar for å la lungene fylles med sjø

SØRVÆR, SØRØYA: Det er nå ett år siden den strabasiøse turen som nesten førte Jon Atle inn i en dyster statistikk for fiskere.

– Flaks og tilfeldigheter gjorde at det ikke var «min tur». Det kan jeg takke redningsmannskapet om bord på 330 skvadronen for, sier han ydmykt, og klapper varsomt på den oransje lua som han nylig fikk i gave fra redningsmannen sin.

Jon-Atle bærer ingen synlige spor etter forliset, men han velger å bruke stemmen sin for at andre skal lære. På den måten har han også bearbeidet noe av traumet etter ulykka som kunne blitt hans sikre død.

Bare en jobbtur

Dialekten avslører at Jon-Atle slettes ikke er hjemmehørende i Hasvik kommune, eller Sørøya for den del. Han ruller godt på r-ene og røper at han har røtter i Bremanger, en kystkommune i Vestland fylke.

Planen var at han bare skulle være på fiskeværet, som huser rundt 200 fastboende, i noen måneder. Men kjærligheten til Silje Kristin Rydheim, som senere også ble mor til deres to barn, gjorde ham til sørværing i 2009.

Men en lunefull februardag i 2025 var nær ved å sette en stopper for idyllen.

De er enige om å være «tidlig på’an» denne morgenen, Jon-Atle og makkeren. Mange garn skal hales, og de må rekke det før det blåser opp på ettermiddagen.

– Opp klokken fire, en god kopp kaffe og rett på sjøen.

De får dratt de fleste garna og har ikke mange igjen da det begynner å blåse friskt. Temperaturen har sunket til minus én grad, og vindkasta ligger mellom 12 og 15 sekundmeter, noe som tilsvarer liten til stiv kuling.

Før de vet ordet av det, slår fire–fem meter høye bølger inn mot fiskesjarken, som på dette tidspunktet er lastet med fem tonn fisk.

Det er bare ei lenke igjen, tenker de. De rekker den siste også. I tillegg ser de to andre båter i nærheten på AIS-en.

– Det føltes betryggende, minnes Jon-Atle.

De heller seg en kopp varm kaffe og tar fatt på arbeidet igjen.

Brottsjøen

Klokka er rundt halv to på dagen når den siste lenka dras. Halvveis oppe setter garnet seg fast, og Jon-Atle må gå fram med båten for å løsne den fra havbunnen. Han vet at han må handle raskt. Når garnet løsnes, vil det rase rett mot propellen.

– Jeg må bakke, og båten legger seg på tvers. Før jeg rekker å rette den opp, smeller det voldsomt, og brottsjøen velter over oss.

Sjøen fosser over dekk, og Jon-Atle jobber på spreng for å få rettet opp båten. Deretter griper han kniven og forsøker å kutte garnet som holder dem igjen.

Alt skjer fryktelig fort.

Halve forskipet og rekka er allerede under vann, og båten ligger nå nesten 90 grader skjevt. Han roper til makkeren sin at nå må han klatre som han aldri har klatret før.

Jon-Atle ser desperat rundt seg. Båtene på AIS-en er ikke å se. Det finnes ingen hjelp i nærheten.

– Jeg ser nødpeilesenderen på styrehuset, klarer å klatre bort og får dratt ut splinten. Den spretter på havet.

Han ser at den begynner å blinke. Hjelpen skal være på vei.

– Hold deg flytende

Nå handler alt om å holde seg fast på båten og finne noe å flyte på.

Samtidig som Jon-Atle strever med å holde seg fast, griper han etter tre blåser. To til makkeren og én til seg selv.

– Tankene var hos de der hjemme. At de skulle få ei grav å gå til om dette ikke skulle gå, sier han, og trekker pusten dypt.

Mens Jon-Atle prøver å knytte blåsa rundt livet, blir han et øyeblikk uoppmerksom. Da skjer det som ikke skal skje: Han sklir ned fra dekk og ut i den iskalde sjøen. Rundt ham flyter fisk, garn og utstyr, og han har rundt 25 kilo utstyr på kroppen.

– For hvert minutt i det iskalde havet vet jeg at jeg lever på lånt tid. Spesielt uten flyteutstyr.

Han blir dratt lenger og lenger bort fra båten, men instinktet sier at han må tilbake. I fullt oljehyre svømmer han mot vær og vind, mens bølgene pisker ham i ansiktet. Det er blytungt.

Havet gir, havet tar

Utstyret som flyter rundt ham, er en stor utfordring. Hekter han seg fast i noe, risikerer han å bli dratt ned med båten hvis den synker. Det er nå Jon-Atle tar den tyngste avgjørelsen i sitt liv.

– Jeg velger å svømme bort fra båten. Bort fra det trygge.

Han har brukt enorme krefter i sjøen. Støvlene føles som et anker som trekker ham ned, og han sparker dem av seg. Han snur ryggen mot været, hiver hetta over hodet og finner en stilling der han på et vis klarer å holde seg flytende. Kreftene er borte, kroppen er iskald.

Sekundene blir lange. Jon-Atle mister håpet og glir inn i et mørkt sinn. Blåsa han forsøkte å feste rundt seg, er for lengst borte.

– Tanken på å fylle lungene med vann og bare slippe taket virker forlokkende. Befriende faktisk, men jeg vet at hvis jeg slipper nå, er jeg borte for alltid.

Den siste tanken skremmer ham. Han gir alt han har. Sekund for sekund. Minutt for minutt. Han vet at avstandene i nord er store, og at det vil ta tid før hjelpen kommer.

Så hører han rotoren. Duren er ikke til å ta feil av. Redningshelikopteret svever plutselig over ham, og han ser at makkeren blir heist opp.

– Jeg biter tennene sammen og ber meg selv om å ikke svartne. Ikke nå. Hold ut, bare litt til. Hjelpen kommer.

– En god dose flaks

Hjelpen kom i form av redningsmann Andreas Lidin Malm, og resten av crewet om bord i 330 skvadronen.

– Normalt øver vi ikke på søndager, men det var viktig å få den nye flyveren opplært, utsjekket og klar. Og jaggu fikk han seg en ilddåp, forteller Andreas.

330 skvadronen var på retur mot basen i Banak da det tikket inn en mulig nødmelding.

En EPIRB – en nødpeilesender – var utløst. Samtidig hadde AIS-signalet til en båt i området forsvunnet. For Hovedredningssentralen er dette en tydelig indikasjon på at noen er i nød.

– Vi får en omtrentlig posisjon og snur helikopteret. Jeg tar på svømmeføtter, dykkermaske og snorkel og gjør meg klar for alle mulige scenarioer, for vi aner ikke hva vi kommer til, forteller han.

Rundt 20 minutter senere ankommer de havaristen. Kameraet om bord i redningshelikopteret registrerer en «blipp» i bølgene – kun baugen er synlig.

– Det er et ganske dramatisk bilde vi får opp på skjermen. En mann klamrer seg fast til båten, mens bølgene slår mot han. Det setter oss umiddelbart i alarmberedskap, forteller Andreas.

Crewet bruker noen sekunder på å diskutere den beste måten å gjennomføre redningsoppdraget på. Tauverk, garn og annet utstyr fra båten ligger strødd rundt havaristen og gjør situasjonen krevende.

Brått værskifte

Da de selv var ute og øvde tidligere på dagen, var det lite vind og greie forhold. Nå har været snudd og det blåser kraftig. Bølgene er fire–fem meter høye, og det tar flere forsøk før de klarer å heise redningsmann Andreas ned til havaristen.

– Jeg smalt inn i båten et par ganger, og det var ganske ubehagelig. Men redningsoppdrag er så motiverende at en glemmer tid, sted og eventuelle smerter.

De får heist makkeren til Jon-Atle opp i ei slynge og sikret ham inn i helikopteret. Først da blir crewet klar over at det er én person til i sjøen.

– Vi speider og leter. Drukner han mens vi ser på? Det føltes ganske håpløst i øyeblikket, minnes Andreas.

Men midt mellom tauverk, fisk og utstyr skimter de en orange prikk i havet. Jon-Atle er sett, og redningsoperasjonen kan fortsette. Oppdraget er mindre komplisert enn det første, men desto mer kritisk. De vet at han allerede har vært lenge i det iskalde vannet.

Øvelsen var avgjørende

– At vi var i området da mayday-en gikk, var helt klart avgjørende for at livet til Jon Atle ble berget. Normalt ville vi brukt en time på å komme oss til Sørvær fra basen. Få, om noen, hadde holdt ut så lenge uten riktig redningsutstyr, forteller han.

Omsider får de også sikret linen rundt Jon Atle.

– Det var ganske tøft å høre ham fortelle at han gjorde seg klar til å trekke inn vann og gå ned med havet, forteller Andreas.

Han har deltatt på mange redningsoppdrag, og alle har dessverre ikke endet like godt som denne på Sørvær 2. februar 2025. Likevel møter han på jobb hver dag med vissheten om at han kan være med på å utgjøre en forskjell.

– Ute på sjøen må du i all hovedsak stå for sikkerheten selv. Om det skulle gå galt, er du prisgitt at redningsmannskapene rekker fram i tide. Du må ha utstyr som kan holde deg flytende, og til en viss grad varm, inntil vi finner deg. Forholdene på havet er marginale, og avstanden mellom full kontroll og livsfare kan være syltynn, avslutter han.