Høring
  • Dato 26.03.2018
  • Høringsfrist: 15.05.2018

Høring - Forslag til ny forskrift om åpne trefartøy som fører mer enn 12 passasjerer

Sjøfartsdirektoratet sender med dette på høring forslag til forskrift om åpne trefartøy som fører flere enn 12 passasjerer.

Last ned høringsbrev som pdf

Høringsuttalelser sendes Sjøfartsdirektoratet innen 15. mai 2018 til post@sdir.no.

Av hensyn til departementets ønske om å få på plass et tilpasset regelverk til bruk i årets sesong er høringsfristen gjort kortere enn den vanlige fristen på tre måneder. Det er også lagt vekt på at store deler av bransjen er gjort kjent med regelverksarbeidet. Høringen vil også bli lagt ut på Sjøfartsdirektoratets hjemmesider www.sjofartsdir.no.

Spørsmål angående høringen kan rettes til juridisk rådgiver Anders Grønstad Friisk tlf. 52 74 52 68 eller juridisk seniorrådgiver Øyvind Bore tlf. 52 74 51 77.

1. Bakgrunnen for forslaget

Skipssikkerhetsloven1 og forskrifter fastsatt med hjemmel i loven gjelder som et utgangspunkt også for åpne trefartøy som fører over 12 passasjerer som et ledd i næringsvirksomhet, jf. skipssikkerhetsloven § 2 første ledd. Regelverket er imidlertid utviklet med tanke på konvensjonelle næringsfartøy og er dermed ikke tilpasset åpne fartøy som har som formål å ivareta og fremme maritime og historiske kulturverdier. Disse vil ha utfordringer med å oppfylle kravene til blant annet konstruksjon, stabilitet og sikkerhets- og redningsutstyr som stilles i forbindelse med sertifisering som passasjerskip etter sertifikatforskriften2 § 20.

Etter gjeldende rett er det krav til passasjersertifikat for fartøy som fører over 12 passasjerer og rederiet må eventuelt søke om nødvendige dispensasjoner ved behov. Istedenfor passasjerskipssertifisering, kan denne typen fartøy seile med inntil 12 passasjerer om bord dersom kravene i forskrift om drift av små passasjerfartøy3 er oppfylt. Dersom fartøyet kun benyttes av en begrenset krets av en stiftelses medlemmer, og det ikke annonseres for turer, kan denne typen skip i dag alternativt seiles som fritidsfartøy såfremt skipet er under 24 meter største lengde og ikke brukes i næringsvirksomhet, jf. skipssikkerhetsloven § 2 første ledd annet punktum.

Nærings- og fiskeridepartementet ba Sjøfartsdirektoratet i brev datert 6. september 2017 om å utarbeide et nytt og enklere regelverk tilpasset skip, eksemplifisert ved vikingskipkopien Saga Oseberg, som er konstruert og driftet etter historiske prinsipper. Anmodningen skjedde i kjølvannet av klagesak angående vilkår for fartstillatelse for Saga Oseberg.

Det er behov for å stille krav til denne typen passasjerbefordring fordi det blir tilbudt turer til allmennheten mot vederlag. Samtidig må kravene som stilles ta hensyn til formålet med skipet som er å ivareta og fremme maritime kulturhistoriske verdier.

Oppdraget fra departementet innebærer å ivareta særegenheten ved driften og konstruksjonen av slike historiske skip, ivareta og fremme den kulturhistoriske verdien, og samtidig ta tilstrekkelig hensyn til sikkerheten for passasjerer og mannskap. Det skal etter departementets instruks tas hensyn til at skipet er åpent, seiler i et avgrenset fartsområde og i en begrenset sesong.

Ved utarbeidelsen av forslaget har Sjøfartsdirektoratet gjennomgått det gjeldende regelverket knyttet til drift av passasjerskip og vurdert hvilke regler som enkelt kan tilpasses åpne trefartøy. Direktoratet har også sett på det danske regelverket for åpne trefartøy (vikingskip) og har vært i dialog sjøfartsmyndighetene i Danmark om deres erfaringer på området. I november 2017 avholdt også direktoratet et dialogmøte med fagpersoner i næringen med erfaring fra trebåtbygging for å høste erfaringer og få innspill til hva forskriften burde regulere.

2. Forskriftens formål

Målet med forskriften er å fastsette et nytt og enklere regelverk tilpasset åpne trefartøy som er konstruert og driftet etter historiske prinsipper (eksempelvis vikingskipkopier). Forskriften skal sikre at regelverket skal være brukervennlig og tilgjengelig for de berørte aktørene, samtidig som den bidrar til å trygge liv og helse, miljø og materielle verdier om bord.

Forslaget til ny forskrift tar utgangspunkt i instruksen fra departementet og begrenser reglene til åpne trefartøy som brukes i fartsområde 2 eller mindre, og som hovedsakelig drives fram av årer eller seil. Etter Sjøfartsdirektoratets vurdering ivaretar forslaget det særlige behovet som vikingskipkopier og lignende konstruksjoner har for et regelverk som legger til rette for formidling av historie og kystkultur og et godt nok sikkerhetsnivå både konstruksjons- og utstyrsmessig. Samtidig vil forskriften bidra til at særskilte regler om konstruksjon, redningsmidler og branntiltak for åpne trefartøy er vesentlig forenklet, mer tilgjengelig og mer tilpasset rederienes driftsmønster enn i dag.

3. Rettslig grunnlag for ny forskrift

Skipssikkerhetslovens formål fremgår av § 1:

«Loven skal trygge liv og helse, miljø og materielle verdier ved å legge til rette for god skipssikkerhet og sikkerhetsstyring, herunder hindre forurensning fra skip, sikre et godt arbeidsmiljø og trygge arbeidsforhold om bord på skip, samt et godt og tidsmessig tilsyn.»

Skipssikkerhetsloven § 2 første ledd lyder:

«Loven får anvendelse for norske og utenlandske skip. For skip under 24 meter største lengde som brukes utenfor næringsvirksomhet, gjelder loven ikke.»

Det følger av denne bestemmelsen at et fartøys anvendelse er avgjørende for hvilke regler som gjelder. Dette prinsippet gjelder uavhengig av om fartøyet er et åpent trefartøy eller ikke, og et avgjørende skille går ved om fartøyet anvendes i næringsvirksomhet eller ikke.

3.1 Fartøy i næringsvirksomhet

Skipssikkerhetsloven med tilhørende forskrifter gjelder for alle skip, uavhengig av lengde, som anvendes i næringsvirksomhet. Det har ingen betydning om fartøyet er et åpent trefartøy eller ikke. NOU 2005:14 På rett kjøl punkt 7.1.3.2 omtaler «næringsvirksomhet» som følger:

«Ved avgjørelsen av om man står overfor «næringsvirksomhet», vil et sentralt moment være om det betales vederlag for befordringen av personer eller gods. Vederlagskravet må oppfattes vidt, slik at det også omfatter situasjoner der driften av skipet finansieres ved offentlige tilskudd, medlemskap i foreninger osv. istedenfor kontant betaling.»

Skip som benyttes i chartervirksomhet, sightseeing, «blåturer», osv. der passasjerene på en eller annen måte betaler for en tur med fartøyet, faller klart innenfor begrepet «næringsvirksomhet». Dette omfatter også tilfeller der passasjerene ikke direkte betaler billett for selve turen, men for eksempel kun for matservering om bord eller kun for opphold eller aktiviteter på bestemmelsesstedet. I slike sammenhenger inngår båtturen i næringsvirksomheten, og skipet skal oppfylle reglene som gjelder for skip som driver i næringsvirksomhet.

I tilfeller der ulike sammenslutninger eier et fartøy som benyttes av personer til knyttet sammenslutningen, kan det oppstå tvil. Dette kan omfatte alt fra tilfeller der noen få privatpersoner kjøper og driver et fartøy for felles regning, til situasjoner der foreninger, stiftelser, båtlag, venneforeninger, kystlag, spleiselag, sameier osv. disponerer mindre «nordlandsbåter», seilfartøy o.l., og der drift og vedlikehold finansieres ved innbetalinger fra de som er tilknyttet virksomheten, typisk ved medlemsavgift fra aktive medlemmer eller støttemedlemmer.

Ifølge skipssikkerhetslovens forarbeider er det et «sentralt», men ikke nødvendigvis avgjørende, moment om det betales vederlag for befordringen av personer eller gods. I dag anses fartøy under 24 meter største lengde som eies eller drives av sammenslutninger hvor medlemmene har en reell tilknytning til foreningen og det ikke averteres for turer, ikke for å operere i «næringsvirksomhet», selv om hele eller deler av driften finansieres ved innbetaling av medlemsavgift. Disse fartøyene skal da følge reglene som gjelder fritidsfartøy.

Reglene som gjelder skip i næringsvirksomhet kan ikke omgås ved at det dannes «foreninger» der formålet ikke er rekreasjon, fritidsaktivitet eller hobby, men dekking av et transportbehov for medlemmene. Dersom det er tilfelle, eller hvis virksomheten er økonomisk motivert eller det averteres eller tilbys turer til allmennheten eller personer uten tilknytning til sammenslutningen som i stedet for å betale billett betaler «medlemskontingent» for å være med på enkeltturer, vil driften være å anse som «næringsvirksomhet», slik at skipssikkerhetsloven med tilhørende forskrifter får anvendelse.

Foreninger som opererer fartøy som fritidsfartøy i henhold til unntaket i skipssikkerhetsloven § 2 første ledd annet punktum bør føre lister over medlemmer, slik at det ved tilsyn fra Sjøfartsdirektoratet vil være mulig å dokumentere at man faktisk seiler med medlemmer. Dersom personer som ikke er tilknyttet foreningen tas med på tur, er dette å regne som «næringsvirksomhet», og andre regler vil få anvendelse.

3.2 Fartøy utenfor næringsvirksomhet

Skipssikkerhetsloven gjelder som nevnt ikke for skip under 24 meter største lengde som brukes utenfor næringsvirksomhet. For slike fritidsfartøy gjelder fritids- og småbåtloven4 og produktkontrolloven5 med tilhørende forskrifter. NOU 2005:14 På rett kjøl omtaler unntaket nærmere i punkt 7.1.3.2:

«Annet punktum gjør unntak fra første punktum og fastslår at loven likevel ikke kommer til anvendelse på skip under 24 meter største lengde, så fremt de brukes utenfor næringsvirksomhet. Når disse mindre fartøyene er unntatt fra loven, skyldes det dels at det er mer naturlig å regulere dem i fritids- og småbåtloven og i produktkontrolloven, dels at behovet for omfattende regulering og tilsyn, slik skipssikkerhetsloven legger opp til, ikke er det samme for disse skipene.»

Dette gjelder for alle fritidsfartøy under 24 meter, det vil si uavhengig av om fartøyet er et åpent trefartøy eller ikke.

Fritidsfartøy over 24 meter største lengde er omfattet av skipssikkerhetsloven. I henhold til sertifikatforskriften6 § 24 første ledd bokstav c, jf. § 1 første ledd bokstav b skal slike skip sertifiseres med fartssertifikat.

Regler for fritidsfartøy finnes i dag og det er derfor ikke nødvendig at ny forskrift for åpne trefartøy omfatter denne gruppen fartøy.

3.3 Fartøy som dels blir brukt i næringsvirksomhet og dels som fritidsfartøy

Unntaket i skipssikkerhetsloven § 2 første ledd annet punktum gjelder skip under 24 meter største lengde som kun blir brukt som fritidsfartøy, jf. NOU 2005:14 punkt 7.1.3.2:

«Blir skipet dels anvendt i næringsvirksomhet og dels som et ordinært lystfartøy, må det sees hen til den konkrete faktiske bruken av skipet. For alle praktiske formål betyr likevel en slik «dobbeltbruk» at skipssikkerhetslovens regler normalt vil komme til anvendelse, fordi det ikke vil være mulig å foreta endringer på skipet ved hvert skifte.»

Et skip med passasjersertifikat (mer enn 12 passasjerer) kan derfor ikke veksle mellom å være «fritidsfartøy» og skip i næringsvirksomhet. Dette innebærer at begrensningene i passasjersertifikatet alltid skal overholdes.

Et fartøy uten passasjersertifikat for åpne trefartøy vil imidlertid kunne føre 12 eller færre passasjerer i næringsvirksomhet dersom kravene i forskrift 24. november 2009 nr. 1400 om drift av fartøy som fører 12 eller færre passasjerer mv. er oppfylt.

4. Kommentarer til enkelte bestemmelser

Kapittel 1 – Innledende bestemmelser

§ 1 Virkeområde

Forskriften foreslås å gjelde «i fartsområde 2 eller mindre for norske åpne trefartøy som fører mer enn 12 passasjerer og hovedsakelig drives frem av årer eller seil», jf. også bestillingen fra Nærings- og fiskeridepartementet.

Begrensningen til «åpne trefartøy» innebærer at forskriftens virkeområde er begrenset til trefartøy som har åpent dekk og ingen overbygninger. Forskriften vil for eksempel omfatte vikingskipkopier, færinger og jekter. Fartøy med mindre overbygg på dekksnivå i baug- eller akterenden, beregnet til eksempelvis oppbevaring av utstyr, vil også regnes som «åpne» trefartøy. Bakgrunnen for at forskriftens anvendelsesområde ikke også omfatter såkalte lukkede fartøy, er at lukkede fartøy vurderes i enklere grad å kunne sertifiseres etter det ordinære passasjerskipsregelverket.

Virkeområdet begrenses videre til fart i fartsområde 2 (beskyttet farvann) og innebærer fart på norsk farvann som er beskyttet mot bølger og vind fra åpent hav, samt alle innenfor liggende farvann, jf. forskrift 4. november 1981 nr. 3793 om fartsområder § 8. Etter direktoratets vurdering er den foreslåtte fartsområdebegrensningen forholdsmessig sett opp mot de krav forskriften for øvrig stiller til konstruksjon og utstyr om bord. Videre tilsier også de foreslåtte kvalifikasjonskravene for skipsfører (fritidsskippersertifikat) at forskriftens virkeområde bør begrenses til fartsområde 2. Åpne trefartøy som ønsker å operere utenfor fartsområde 2 med passasjerer, må derfor enten sertifiseres som passasjerskip eller drifte etter forskrift om drift av små passasjerfartøy.

I utarbeidelsen vurderte direktoratet også hvorvidt forskriftens fartsområdebegrensninger kunne fastsettes etter bølgehøydebegrensninger. Etter innspill fra trebåtmiljøet foreslås det imidlertid at fartsområdebegrensningen fastsettes i fartsområder slik de er angitt i fartsområdeforskriften, da dette er et system som allerede er godt kjent og innarbeidet, og det i praksis ofte kan være vanskelig for skipsføreren å fastslå den aktuelle signifikante bølgehøyden.

§ 2 Passasjerer

Paragraf 2 definerer «passasjer» som «enhver person om bord med unntak av skipsføreren og medlemmer av besetningen, andre personer ansatt i fartøyets tjeneste og som inngår i fartøyets permanente beredskapsorganisasjon, og barn under ett år». Definisjonen samsvarer med definisjonen som legges til grunn internasjonalt7.

Definisjonen innebærer at turer med tilfeldig besøkende firmaer, institusjoner, skoleklasser, «gjestemannskap», turister osv. er å anse som turer med passasjerer. Disse personene vil typisk bare være om bord i et kortere tidsrom og har ikke nødvendigvis noen erfaring med å være på sjøen. Selv om de får en innføring i roing eller seiling før turen begynner, og har intensjon om å delta aktivt under hele eller deler av seilasen, vil de ikke regnes som en del av besetningen, da de bare omfattes av et tilrettelagt opplegg.

Aktive medlemmer av for eksempel kyst- og båtlag hvor medlemmene som deltar har en reell tilknytning til laget og over tid blir kjent med skipet og driften, vil kunne anses som medlemmer av besetningen.

§ 3 Forholdet til andre regler

Forskriften gir regler for åpne trefartøy bare på de områdene som fremgår av kapittel 2-7:

  • utstyr og konstruksjonskrav
  • radiokommunikasjonsutstyr
  • redningsmidler
  • brannsikring
  • kvalifikasjonskrav
  • beregning av passasjerantall

Når forskriften for eksempel gir særregler for redningsmidler betyr det at andre forskrifter om redningsmidler ikke gjelder for skip som sertifiseres etter denne forskriften.

På områder der forskriften ikke har særregler, vil også andre forskrifter få anvendelse avhengig av virkeområdet i den enkelte forskrift. På dette punktet videreføres gjeldende rett.

Forskrifter om hindring av forurensning8, sjøveisreglene9, føring av dagbøker10, vakthold11, sertifisering12, sikkerhetsstyringssystem for mindre passasjerskip13, kvalifikasjonskrav14, arbeidsmiljø, sikkerhet og helse15 osv. vil dermed også kunne gjelde åpne trefartøy, avhengig av virkeområdet til den enkelte forskrift. Eventuelle fravik fra disse forskriftene må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det enkelte rederi må før oppstart av virksomheten sette seg inn i hvilket regelverk som gjelder.

I utgangspunktet er det ikke nødvendig å ha noen henvisning til at øvrige forskrifter kan få anvendelse også for åpne trefartøy. De ulike forskriftene vil uansett gjelde dersom skipet faller inn under disse forskriftenes virkeområde. Rederiet har i denne forbindelse en overordnet plikt til å påse at byggingen og driften av skipet skjer i samsvar med reglene gitt i eller i medhold av skipssikkerhetsloven, jf. skipssikkerhetsloven § 6. Paragraf 3 i forskriften er dermed ment som en påminnelse for brukerne av den nye forskriften.

§ 4 Sertifisering

I henhold til gjeldende regelverk skal alle fartøy som fører flere enn 12 passasjerer sertifiseres som passasjerskip, jf. sertifikatforskriften § 20. Sertifikatet skal vise at kravene som stilles for å sikre at minstestandardene til liv og helse, miljø og sikkerhet, var oppfylt på kontrolltidspunktet. Jevnlig kontroll av fartøyet gjennom sertifikatregimet skal sikre at eventuelle mangler avdekkes og utbedres. Direktoratet foreslår at også åpne trefartøy skal sertifiseres.

I tråd med instruksen fra Nærings- og fiskeridepartementet foreslår Sjøfartsdirektoratet å legge inn en begrensning i perioden slike fartøy kan benyttes som passasjerskip. Første ledd i forslaget foreslår at åpne trefartøy kun kan sertifiseres i henhold til forskriften for perioden 1. mai til 31. oktober (sommerhalvåret). Dette innebærer at fartøyet kun kan seile med passasjerer om bord i denne perioden forutsatt at sertifikatet er gyldig. Den begrensede perioden er sikkerhetsmessig begrunnet og skyldes at de foreslåtte kravene til for eksempel redningsmidler ikke er beregnet på at fartøyet skal benyttes i vinterhalvåret.

I sertifikatet skal det angis at skipet er sertifisert som åpent trefartøy, slik at det tydelig fremgår at skipet er sertifisert etter de alternative reglene foreslått i forskriften her.

Rederier med skip som skal følge den nye forskriften, må sende søknad til Sjøfartsdirektoratet om å få utstedt sertifikat. Ved behov for å seile ut over de begrensninger som følger av sertifikatet, må rederiet søke Sjøfartsdirektoratet om fartstillatelse for den enkelte turen. Dette kan for eksempel være aktuelt dersom det er ønskelig å seile utenfor det fastsatte fartsområdet.

I bestemmelsens tredje ledd foreslås det at reglene om sertifikaters varighet og gyldighet følger reglene i forskrift 22. desember 2014 nr. 1893 om tilsyn og sertifikat for norske skip og flyttbare innretninger.

Seilaser med kystlagets egne aktive medlemmer som besetning etter § 2, reguleres ikke av forskriften og kan gjennomføres hele året.

§ 5 Operasjonsbegrensninger

Operasjonsbegrensningen i § 5 om at fartøyet kun kan brukes når det er dagslys og gode siktforhold, er begrunnet i sikkerhetsmessige hensyn: navigasjon i dagslys er enklere enn om seilasen skjer i mørke hvor kravene til mer navigasjonsutstyr vil være større. Operasjonsbegrensningen kan innebære at sesongen blir kortere nord i landet sammenlignet med Sør-Norge.

§ 6 Tilsyn

Gjennomføring av tilsyn er en forutsetning for at et fartøy skal få og opprettholde et gyldig sertifikat. Tilsynet skal vise at fartøyet oppfyller kravene i forskriften.

Etter dagens regelverk skal passasjerskip gjennomføre et førstegangstilsyn før fartøyet tas i bruk, et fornyelsestilsyn hvert femte år, samt årlig tilsyn og årlig tilsyn av fartøyets bunn, jf. sertifikatforskriften § 21 første ledd.

Direktoratet forslår i første ledd bokstav a og b å innføre krav om fornyelsestilsyn før fartøyet tas i bruk, og et fornyelsestilsyn hvert femte år. Istedenfor krav om årlig tilsyn, foreslås det i første ledd bokstav c at fartøyet skal gjennomføre mellomliggende tilsyn mellom sertifikatets andre og tredje årsdag. Dette er begrunnet i at fartøygruppen seiler i et begrenset fartsområde i en begrenset sesong, og Sjøfartsdirektoratet ser ikke behovet for like tett oppfølging som for konvensjonelle passasjerskip.

Det er likevel grunn til å understreke at rederiet, uavhengig av Sjøfartsdirektoratets tilsyn, må påse at fartøyet er i orden og hele tiden oppfyller kravene.

Kapittel 2 – Utstyr og konstruksjon

§ 7 Krav til godkjenning av skipsutstyr

Etter gjeldende rett skal skipsutstyr som tas om bord på fartøy som fører 12 eller flere passasjerer ha rattmerket utstyr i henhold til forskrift 30. august 2016 nr. 1042 om skipsutstyr. Ved å tilby turer mot betaling påtar rederiet seg et ansvar for at sikkerheten er tilstrekkelig ivaretatt. Sjøfartsdirektoratet har vurdert at de samme sikkerhetshensynene også gjør seg gjeldende for åpne trefartøy som omfattes av forskriften og foreslår dermed at kravene til rattmerket utstyr skal gjelde for utstyr som tas om bord på disse fartøyene. Dette innebærer at CE-merket utstyr vil dermed ikke aksepteres og at redningsmidler i tillegg skal oppfylle kravene i International Life-saving Appliance Code (LSA-koden).

§ 8 Konstruksjonskrav

Etter skipssikkerhetsloven § 9 har rederiet en plikt til å prosjektere, bygge og utruste fartøyet på en slik måte at det ut fra fartøyets formål og fartsområde gir betryggende sikkerhet for liv og helse, miljø og materielle verdier.

Under utarbeidelsen av forskriftsforslaget har Sjøfartsdirektoratet erfart at det er utfordrende å fastsette konkrete krav til konstruksjon og utforming. Et kjennetegn ved den aktuelle fartøytypen er at de ofte er bygget for å prøve ut gamle byggeteknikker og byggeskikker og at det er begrenset tilgang på formelle standarder for denne typen båtbygging. Direktoratets regelverk har ingen sammenlignbare regler for åpne trefartøy som kan benyttes direkte. Videre er DNV-GL sitt regelverk for trefartøy fra 1970 og Nordisk båtstandard vurdert å ikke passe fullt ut denne fartøygruppen da disse regelsettene i all hovedsak er ment for lukkede fartøy. Direktoratet har i denne forbindelse også sett hen til det danske regelverket som kun stiller grunnleggende krav til fartøyets oppdrift og stabilitet.

Direktoratet forutsetter videre at trefartøy bygges av anerkjente trebåtbyggere med lang og inngående kompetanse på området og at rederiet kan dokumentere at fartøyet er bygget i henhold til anerkjente teknikker og kvalitetskrav.

På bakgrunn av dette forslår forskriften § 8 første ledd at «[r]ederiet skal dokumentere at fartøyet er konstruert og bygget slik at det med hensyn til styrke, oppdrift, stabilitet og evne til å tåle vær og sjø, kan benyttes til sitt formål». Dette inkluderer blant annet at rederiet må kunne dokumentere at fartøyet er bygget med trematerialer som er egnet til båtbygging og fartøyets bruk.

I henhold til forslagets tredje ledd skal rederiet dokumentere at fartøyet har tilstrekkelig stabilitet ved å fremlegge godkjente stabilitetsberegninger. Gjennomføring av stabilitetsberegninger kan imidlertid være kostbart og direktoratet foreslår derfor i forslagets andre ledd at rederiet som et alternativ til stabilitetsberegninger kan gjennomføre en praktisk krengeprøve for å forsikre seg at fartøyet har tilstrekkelig stabilitet. Direktoratet forutsetter videre at båtbyggermiljøet er godt kjent med denne typen tester fra før.

§ 9 Lensekapasitet

Direktoratet foreslår i § 9 at fartøyet skal ha tilstrekkelig lensekapasitet om bord for å sikre at fartøyet evner å ta unna sjøvann og hindre at det synker. Forslaget stiller ingen konkrete krav til type lenseutstyr (lensepumper og pøser), og det vil være opp til rederiet selv, ut fra en vurdering av fartøyets størrelse og utforming, å avgjøre hvilket utstyr som er nødvendig å ha om bord for å sikre tilstrekkelig lensekapasitet. 

§ 10 Følgebåt

I henhold til det foreslåtte virkeområdet vil forskriften gjelde for trefartøy som «hovedsakelig drives frem av årer eller seil», og vil dermed omfatte umotoriserte fartøy. For å sikre at slike fartøy har tilfredsstillende manøvreringsegenskaper, foreslår direktoratet at fartøy som ikke er utrustet med fremdriftsmaskineri som kan gi fartøyet fullastet en hastighet på minst 6 knop i stille vann, skal ha tilgjengelig følgebåt. Kravet til følgebåt er også rent sikkerhetsmessig begrunnet, da følgebåten skal være i kontinuerlig beredskap og i umiddelbar nærhet til fartøyet og dermed kunne komme til unnsetning i en nødsituasjon, herunder plukke opp personer som har falt over bord.

Sammenlignet med øvrig utstyr som tas om bord i hovedfartøyet, stiller ikke forslaget krav til at følgebåten skal følge kravene i skipsutstyrsforskriften og dermed være rattmerket. Det er tilstrekkelig at følgebåten minst er CE-merket.

§ 11 Føring av seil

Bruk av seil som framdriftsmiddel er forbundet med risiko, og etter direktoratets syn bør det derfor stilles grunnleggende krav til kompetanse for bruk av seil. På denne bakgrunn foreslår direktoratet i § 11 at seil kun skal benyttes når det er «tilstrekkelig bemanning om bord for å håndtere seil og rigg, og når føreren for øvrig finner det forsvarlig ut fra hensynet til passasjerenes og fartøyets sikkerhet og i henhold til rederiets egne prosedyrer». Videre må fører og mannskap «ha spesifikk opplæring og erfaring med bruk av seil og rigg på den aktuelle fartøytypen», jf. foreslåtte andre ledd.

§ 12 Førstehjelpsutstyr

Direktoratet foreslår i § 12 å innføre et krav til at fartøyet skal utstyres med nødvendig førstehjelpsutstyr som minimum inneholder medisinsk materiell i henhold til de krav som er stilt til fartøygruppe C i forskrift om skipsmedisin vedlegg 2.

Kravet bygger på forskrift om drift av små passasjerfartøy § 16 og skal gjøre besetningen om bord i stand til å kunne gi umiddelbar førstehjelp ved for eksempel kuttskader o.l. Bakgrunnen for at direktoratet foreslår krav til førstehjelpsutstyr etter mønster for skip med 12 passasjerer eller færre skyldes at fartøyenes ordinære driftsmønster og nærhet til land gjør at skadede personer kan få legebehandling i land innen kort tid. Førstehjelpsutstyret trenger dermed ikke være mer omfattende enn for de første skadebegrensende tiltak.

§ 13 Toalett

Gjeldende regelverk stiller krav til at passasjerskip skal ha toalettfasiliteter om bord for både mannskap og passasjerer16. For å sørge for at også de ombordværende på åpne trefartøy får tilgang til toalettfasiliteter, foreslår direktoratet at «rederiet skal sørge for at det er tilstrekkelig toalettkapasitet for de ombordværende enten om bord eller i land». Forslaget er begrunnet i hygienemessige hensyn.Forslaget oppgir ingen krav til hvilken type toalettfasiliteter som skal være tilgjengelige, og det vil være opp til rederiet selv å avgjøre hva det finner mest hensiktsmessig tatt skipets utforming og operasjonsmønster i betraktning. Etter direktoratets syn tar den alternative adgangen til å tilby toalettfasiliteter i land hensyn til de begrensninger enkelte fartøy har med tanke på historisk karakter.

Kapittel 3 - Radiokommunikasjonsutstyr

Krav til radiokommunikasjonsutstyr for norske passasjerskip i innenriksfart med fartsområde 1 og 2 reguleres i dag av forskrift 1. juli 2014 nr. 955 om radiokommunikasjonsutstyr for norske skip og flyttbare innretninger § 5 andre ledd. Forslaget i forskriften § 14 bygger i all hovedsak på gjeldende krav til radiokommunikasjonsutstyr for passasjerskip med fartsområde 1 og 2.

§ 14 Radiokommunikasjon og radioutstyr

Direktoratet foreslår i § 14 å stille krav til utstyr som kan sende og motta DSC (Digital Selective Calling) om bord. Forslaget er begrunnet i sikkerhetsmessige hensyn, da DSC har den egenskapen at operatøren ved å trykke på én knapp kan oversende fartøyets posisjon til hovedredningssentralen og varsle om at fartøyet er i nød. Det er Sjøfartsdirektoratets vurdering at et fartøy i nød har like stort behov for hurtig varsling og hjelp, uavhengig av fartøyets utforming og formål.

Videre ivaretar kravet til at utstyret skal kunne ta inn dedikerte frekvenser, behovet for å kunne fange opp nødmeldinger fra andre fartøy.

Forslagets andre ledd tar høyde for at de aller fleste åpne trefartøy har batteri som hovedkraftkilde for å forsyne kraft til radioinstallasjonen i første ledd under hele den planlagte reisen pluss minst 6 timer. Forslaget sikrer at det til enhver tid er tilstrekkelig elektrisk kraft til drift av radioinstallasjonene og lading av batterier som benyttes som reservekraftkilde.

Bestemmelsens siste ledd krever at fartøyet gjennomfører tilsyn og får sikkerhetssertifikat for radio utstedt av et godkjent radioinspeksjonsforetak.

§ 15 Sikkerhetssertifikat for radio

For å sikre at fartøyets radioutstyr oppfyller gjeldende krav, foreslås det at fartøyet skal ha sikkerhetssertifikat for radio utstedt av et godkjent radioinspeksjonsforetak. Etter dagens regelverk skal alle fartøy i næring som er utstyrt med radiokommunikasjonsutstyr, ha gyldig sikkerhetssertifikat for radio og de samme hensynene gjør seg gjeldende for de fartøyene som omfattes av den foreslåtte forskriften.

§ 16 Navigasjonsutstyr

Kravene til navigasjonsutstyr tar utgangspunkt i de gjeldende grunnleggende kravene til passasjerfartøy i fartsområde 1 og 2 etter forskrift om navigasjonhjelpemidler for skip mv.17 Direktoratet foreslår på denne bakgrunn at åpne trefartøy skal ha magnetkompass om bord som er godkjent for livbåter og mann-over-bord-båter, peileinnretning, radarreflektor, utstyr som viser fart og distanse gjennom vannet, utstyr til å måle vanndybden, automatisk identifikasjonssystem (AIS) og oppdaterte offisielle sjøkart og nautiske publikasjoner for den aktuelle reisen.

Direktoratet anser kravet til AIS som naturlig, da forskriften ikke stiller krav til at fartøyet skal ha radar om bord. AIS skal dermed sikre at andre fartøy kan observere fartøyet ved dårlig sikt.

I henhold til andre ledd skal AIS være i drift til enhver tid og kan kun skrus av i «særlige tilfeller» når skipsføreren finner det nødvendig av hensyn til fartøyets sikkerhet. Regelverket for øvrig stiller ikke krav til føring av loggbok for åpne trefartøy hvor rederiet kan dokumentere hvorfor AIS-en er blitt slått av i enkelte situasjoner. Av hensyn til etterprøvbarhet bør rederiet tenke over hvordan dette skal dokumenteres i forbindelse med utviklingen av fartøyets sikkerhetsstyringssystem.

§ 17 Elektriske anlegg

Sjøfartsdirektoratet antar at få åpne trefartøy, som vil operere etter denne forskriften, er utstyrt med elektrisk anlegg om bord på grunn av sin historiske karakter. For fartøy som er utstyrt med elektrisk anlegg foreslås det at de skal oppfylle krav til maritime elektriske anlegg fastsatt i forskrifter gitt med hjemmel i lov 24. mai 1929 nr. 4 om tilsyn med elektriske anlegg og elektrisk utstyr, på lik linje med øvrige konvensjonelle passasjerskip.

Kapittel 4 – Redningsredskaper

Av hensyn til å ivareta sikkerheten til både besetningen og passasjerene om bord bygger de foreslåtte kravene til redningsmidler i kapittel 5 i all hovedsak på de eksisterende reglene i forskrift 1. juli 2014 nr. 2014 nr. 1019 om redningsredskaper på skip som gjør kravene i SOLAS kapittel III gjeldende for passasjerskip i innenriksfart. Passasjerbefordring stiller i utgangspunktet høye krav til at fartøyet er utrustet på en slik måte at sikkerhet for liv og helse er ivaretatt.

Direktoratet har i forslaget likevel gjort nødvendige tilpasninger for å sikre at kravene tar hensyn til de særegenhetene ved fartøygruppen og fartsområdet fartøygruppen skal operere i.

Forslaget stiller også krav til redningsutstyret som sådan og i tråd med det som nevnes over om krav til rattmerket av skipsutstyr, skal redningsmidler som tas om bord være godkjent av teknisk kontrollorgan og være rattmerket i henhold til skipsutstyrsforskriften. Dette innebærer at CE-merket utstyr ikke vil bli akseptert. Hensynet til de ombordværendes sikkerhet og deres mulighet til å ivareta seg selv i en nødssituasjon, begrunner kravet til hvorfor de høyeste krav til redningsutstyr følges. Forslaget om å gjøre skipsutstyrforskriften gjeldende for åpne trefartøy innebærer også at redningsmidlene om bord skal oppfylle kravene i International Life-saving Appliance Code (LSA-koden).

Da de ombordværende dermed enkelt kan varsles i en nødssituasjon, inneholder ikke forslaget et krav til personvarslingssystem.

§ 18 Redningsredskaper

Forslaget § 18 gir en oversikt over type og antall redningsredskaper som er påkrevd om bord, og er basert på forskrift om redningsredskaper § 7.  Direktoratet foreslår at redningsvestene om bord skal ha termisk beskyttelse eller en kombinasjon av redningsvester og termiske drakter. Kravet til termisk beskyttelse som foreslås på bakgrunn av dette, er et alminnelig akseptert krav i Norge og kan oppfylles ved en kombinasjon av rattmerkede vester, drakter eller termiske beskyttelsesdrakter (TPA).

For fartøy som opererer i fartsområde 2, foreslår direktoratet også blant annet krav til SARD (Search and Rescue Device) for å sikre at fartøyet i en nødssituasjon kan oppdages på radar av andre fartøy i nærheten.

§ 19 Redningsflåter

Bestemmelsen bygger i all hovedsak på gjeldende krav for passasjerskip.

Etter Sjøfartsdirektoratets vurdering er flåtekapasitet til samtlige personer om bord et grunnleggende sikkerhetstiltak for å ivareta sikkerheten til mannskap og passasjerer i tilfelle en nødssituasjon. I tillegg foreslår direktoratet, i tråd med gjeldende krav til overkapasitet av redningsfarkoster i redningsredskapforskriften § 8 første ledd, at det «skal føres et tilstrekkelig antall redningsflåter for å sikre at i tilfelle en redningsflåte havarerer eller blir ubrukelig, har de gjenværende redningsflåtene plass til det samlede antall personer som skipet er sertifisert for». Kravet til flåtekapasitet er etter Sjøfartsdirektoratets vurdering like viktig selv om fartøyet befinner seg nær land.

Redningsflåter på fartøy med fribord under 1,5 meter kan bordes direkte fra fartøyet, jf. sjette ledd første setning. Hvis fribordet i lettskipstilstand er mer enn 1,5 meter skal fartøyet utstyres med marint evakueringssystem (MES) på begge sider av fartøyet, jf. forslag til sjette ledd andre setning. Direktoratet antar imidlertid at det vil være svært få åpne trefartøy med fribord over 1,5 meter, og at kravet til MES dermed ikke er relevant for de fleste fartøy. Som et alternativ til tradisjonelle MES-innretninger har Sjøfartsdirektoratet for andre skip akseptert todelte løse sklier som kan kobles til de oppblåsbare flåtene som en forenklet, likeverdig løsning.

I henhold til forslagets ellevte ledd skal bruksanvisning og informasjon om redningsflåtene og faremomenter, være lett synlig og oppslått på eller i nærheten av redningsflåtene. Bestemmelsen inneholder også krav til hvilke symboler som skal brukes.

§ 20 Redningsvester og termiske drakter

Bestemmelsen viderefører kravene til redningsvester og termiske drakter som gjelder for ordinære passasjerskip.

§ 21 Utstyr til bruk ved mann-over-bord-situasjoner

Forslaget i § 21 foreslår betydelig enklere krav til utstyr til bruk ved mann-over-bord-situasjoner enn det som følger av redningsredskapsforskriften § 9 hvor det stilles krav til mann-overbord-båt (MOB-båt). Av hensyn til fartøyets utforming og historiske særegenheter finner direktoratet det lite hensiktsmessig å kreve MOB-båt om bord på åpne trefartøy.

Det vil likevel være behov for å kunne plukke opp hjelpeløse personer fra vannet og fartøyet skal i henhold til forslaget være utstyrt med en innretning som gjør det mulig å plukke opp en hjelpeløs person fra vannet.

§ 22 Livbøyer

Bestemmelsen viderefører kravene som gjelder for ordinære passasjerskip.

§ 23 Redningsdrakter og beskyttelsesdrakter

Bestemmelsen viderefører kravene som gjelder for ordinære passasjerskip.

§ 24Alarminstruks

Alarminstruksen skal angi hvordan besetningen og passasjerene skal opptre i en nødssituasjon og angi hvilke plikter de forskjellige medlemmene av besetningen har i en slik situasjon. Forslaget baserer seg på en tilpasset versjon av kravet til alarminstruks i den tidligere redningsredskapforskriften – forskrift 11. oktober 2004 nr. 1342 om redningsredskaper på passasjerskip § 27.

I henhold til andre ledd skal alarminstruksen gi detaljopplysninger om alarmer og angi hvordan de ombordværende skal opptre når alarm blir gitt og angi hvordan ordren til å forlate fartøyet vil bli gitt. Kravet innebærer at alarminstruksen skal inneholde opplysninger om aktuelle alarmsignaler til de ombordværende, herunder når det slås generalalarm for nødssituasjoner. Rederiet velger selv hvordan de ulike alarmene skal gis (for eksempel ved melding i håndholdt ropert eller ved bruk av en skipsklokke).

§ 25 Nødinstruks

Forslaget er en tilpasset versjon av kravet til nødinstruks i den tidligere redningsredskapforskriften – forskrift 11. oktober 2004 nr. 1342 om redningsredskaper på passasjerskip § 28.

§ 26 Sikkerhetsorientering

Forslaget er en videreføring av kravet til sikkerhetsorientering etter gjeldende regelverk for ordinære passasjerskip.

§ 27 Opplæringshåndbok

Forslaget § 27 foreslår betydelig forenklede krav enn det som følger av gjeldende regelverk for ordinære passasjerskip.

§ 28 Øvelser

Forslaget viderefører gjeldende krav, men er tilpasset åpne trefartøy som opererer i en begrenset sesong.

§ 29 Operativ beredskap, vedlikehold og kontroll

Bestemmelsen er en vesentlig forenkling av gjeldende krav til ordinære passasjerskip.

§ 30 Beredskap

Forslaget er en vesentlig forenkling av gjeldende krav til system til hjelp for skipsførerens beslutninger og skal sikre at både mannskapet om bord, samt rederiets landorganisasjonen, har et system for håndtering av beslutninger ved krisehåndtering.

Kapittel 5 - Brannsikring

Kapittel 5 legger opp til at rederiet på bakgrunn av de angitte brannsikringsmålene i § 31 skal utarbeide en analyse for å kartlegge de viktigste brannrisikoene om bord samt vurdere hvilke branntiltak som er nødvendige om bord.

Forslaget representerer etter direktoratets syn en betydelig forenkling av de gjeldende kravene til brannsikring om bord på passasjerfartøy i innenriksfart i forskrift 1. juli 2014 nr. 1099 om brannsikring på skip som bygger på reglene for brannsikring i SOLAS kapittel II-2. Forslaget legger dermed til rette for at rederiet selv kan tilpasse brannsikringstiltakene ut fra en konkret vurdering av brannrisikoen om bord.

Kapittel 6 – Kvalifikasjonskrav

§ 33 Kvalifikasjonskrav

I henhold til dagens regelverk skal skipsfører på passasjerskip i fartsområde 2 minst ha kompetansesertifikat dekksoffiser klasse 5 («D5»), jf. forskrift 22. desember 2011 nr. 1523 om kvalifikasjoner og sertifikater for sjøfolk § 23 første ledd, jf. § 3 første ledd bokstav a.

Som en følge av D5-sertifikatets høye krav til blant annet utdanning og dokumentert opptjening av fartstid har Sjøfartsdirektoratet vurdert dette sertifikatkravet som noe strengt for fartøygruppen som omfattes av forskriften. Kystlag og foreninger drives som oftest på frivillig basis og kan dermed ha problemer med å oppfylle kravene til D5-sertifikat. Direktoratet foreslår i § 33 første ledd dermed å stille krav til fritidsskippersertifikat og grunnleggende sikkerhetskurs i henhold til kvalifikasjonsforskriften §§ 9 og 29, samt gyldig helseerklæring for arbeidstakere på skip etter forskrift 5. juni 2014 nr. 805 om helseundersøkelse av arbeidstakere på norske skip og flyttbare innretninger.

Som presisert i foreslåtte § 3, vil øvrige forskrifter gjelde dersom et område ikke er særlig regulert i den foreslåtte forskriften. Dette innebærer blant annet at kvalifikasjonsforskriftens øvrige krav om blant annet sikkerhetsopplæring av sjøfolk (§ 7) og krav om grunnleggende sikkerhetskurs for sjøfolk i alarminstruksen (§ 8), vil gjelde.

Som en følge av at det foreslås at VHF-utstyret om bord skal være utstyrt med DSC, foreslås det i § 33 andre ledd også at skipsfører minimum skal ha SRC/VHF-sertifikat (Short Range Certificate) for å sikre at vedkommende har tilstrekkelig kompetanse til å betjene slikt utstyr. Internasjonalt er det et krav at maritimt radioutstyr skal betjenes av personer med nødvendig kompetanse, og i Norge blir slike sertifikater utstedt av Telenor Kystradio.

Kapittel 7 - Beregning av passasjerantall på åpne trefartøy

I § 34 inntas bestemmelser om beregning av passasjerantallet. Bestemmelsen er en tilpasning av de regler som i dag finnes for passasjerantallet i forskrift 2. oktober 1972 nr. 4 om beregning av passasjerantall og om passasjerbekvemmeligheter § 12 første til tredje ledd og § 23 andre ledd bokstav a siste setning.

Kapittel 8 - Avsluttende bestemmelser

§ 35 Dispensasjon

Direktoratet har vurdert behovet for overgangsregler for eksisterende fartøy, men har ikke foreslått å ta inn en egen bestemmelse om dette i forskriften. Direktoratet vil i hvert enkelt tilfelle vurdere om fartøy som seiler med dispensasjoner gitt for tidligere sesonger, kan fortsette med dette på bakgrunn av den foreslåtte dispensasjonsbestemmelsen.

5. Administrative og økonomiske konsekvenser

De foreslåtte reglene innebærer en forenkling for åpne trefartøy som fører over 12 passasjerer, sammenlignet med de regler som gjelder for passasjerskip i dag. Flere av de foreslåtte tiltakene vil være lettelser, og vil dermed være mindre økonomisk belastende for rederiet. Målsetningen med endringene er at det skal bli enklere for rederier med åpne trefartøy å føre passasjerer i næringsvirksomhet og dermed generere inntekter for vedlikehold og bevaring av skipet.

Sjøfartsdirektoratet vil sertifisere og føre periodisk kontroll med åpne trefartøy, og i en overgangsperiode vil de foreslåtte reglene innebære merarbeid for direktoratet når eksisterende sertifikater kan endres til nytt passasjersertifikat for åpne trefartøy. Forskriften vil likevel kunne medføre noen økte administrative og økonomiske konsekvenser for fartøy som i dag ikke er sertifisert som passasjerfartøy. Etter det direktoratet kjenner til, er det per i dag få fartøy som denne forskriften er aktuell for.

Vedlegg

Fotnoter

  1. Lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven)
  2. Forskrift 22. desember 2014 nr. 1893 om tilsyn og sertifikat for norske skip og flyttbare innretninger
  3. Forskrift 24. november 2009 nr. 1400 om drift av fartøy som fører 12 eller færre passasjerer mv.
  4. Lov 26. juni 1998 nr. 47 om fritids- og småbåter (småbåtloven)
  5. Lov 11. Juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven)
  6. Forskrift 22. desember 2014 nr. 1893 om tilsyn og sertifikat for norske skip og flyttbare innretninger
  7. The International Convention for the Safety of Life at Sea (SOLAS) regel I/2 bokstav e.
  8. Forskrift 30. mai 2012 nr. 488 om miljømessig sikkerhet for skip og flyttbare innretninger
  9. Forskrift 1. desember 1975 nr. 5 om forebygging av sammenstøt på sjøen (Sjøveisreglene)
  10. Forskrift 15. september 1992 nr. 693 om innretning og føring av dagbøker på skip og flyttbare innretninger
  11. Forskrift 27. april 1999 nr. 537 om vakthold på passasjer- og lasteskip
  12. Forskrift 22. desember 2014 nr. 1893 om tilsyn og sertifikat for norske skip og flyttbare innretninger
  13. Forskrift 16. desember 2016 nr. 1770 om sikkerhetsstyringssystem for mindre lasteskip, passasjerskip og fiskefartøy mv.
  14. Forskrift 22. desember 2011 nr. 1523 om kvalifikasjoner og sertifikater for sjøfolk
  15. Forskrift 1. januar 2005 nr. 8 om arbeidsmiljø, sikkerhet og helse for de som har sitt arbeid om bord på skip
  16. Forskrift 21. april 2017 nr. 515 om innredning, rekreasjonstilbud, kost og forpleining på skip § 11
  17. Forskrift 5. september 2014 nr. 1157 om navigasjon og navigasjonshjelpemidler for skip og flyttbare innretninger
Til toppen