Møter sjøfolk når livet rammer

  • Publisert: 09.10.2019 av: Marit Nilsen

Ingen ville sitte på den avdødes plass i byssa – langt ifra overta hans lugar. Å gå på kjøla der liket hadde ligget, var utenkelig.

På bildet ser du sjømannsprest Anne Netland som padler i en kajakk på Visnes.
FRILUFTSKVINNE: Anne Netland tilbringer godværsdagene i kajakk og på sykkelsetet. – Jeg må jo bøte på flyskammen når jeg først er hjemme, smiler hun.
FOTO: Marit Nilsen

Bare ved å være her, påvirker du oss til å ha de vanskelige samtalene. - Sjømann

Det kunne vært introen til en hvilken som helst kriminalroman, men setningene over tilhører et innblikk i livet til ambulerende sjømannsprest Anne Netland. I alle fall den dagen. En filippinsk sjømann omkom mens han var på jobb om bord i en norsk båt. Det skulle vise seg å by på utfordringer litt utenom det vanlige.

– Mange filippinere tror på ånder og har en forestilling om at den avdøde lever videre og ikke skal forstyrres. Det er derfor viktig at en prest renser alle rom som avdøde har brukt før en kan «gå videre». Utfordringen ble å lage en verdig samling der både de som har denne forstillingen og de som ikke har det, ble ivaretatt, forteller Anne.

ALLTID I KOFFERTEN: PC, prestekjole og kors. Foto: Sjømannskirken

Med seg hadde hun prestekjole, bønn og en skål som skulle romme det hellige vannet.

– Først og fremst var det viktig for meg å skape tillit, få dem til å forstå at jeg var der for dem, og ikke bare var opptatt av å komme meg fortest mulig videre. En skal minnes den avdøde på en verdig måte, og det var svært viktig for meg at alle opplevde det slik, sier hun.

Ingen «forestilling»

Sjømannspresten understreker at hun selv ikke deler en slik åndetro, men at hun likevel følte seg komfortabel med å be for vannet til en slik renselsesprosess. Og som prest er hun opptatt av å gjøre det hun selv tror på, ikke lage en «forestilling».

– Vi ber jo for dåpsvannet når et barn skal døpes, og likeledes følte jeg da det var innafor å be for dette vannet og anledningen det skulle brukes til, forklarer hun.

Selv om det er «litt utenfor det hun tenker selv», var det viktig for Anne å vise at kirken tar folks frykt på alvor.

– Dette var helt reelt for dem, og da tilkaller vi ham som er han sterkere enn alle onde krefter til sammen, sier hun.

Seremonien ble avsluttet med at alle om bord fikk hvert sitt lys, tente det, satte det fra seg i en skål med sand og noen av mannskapet delte noen minner de hadde med avdøde.

– Verdig og flott, minnes Anne, som av personhensyn ikke kan vise bilder fra seansen.

HJEMME: Anne bor på Visnes, men tilbringer en tredjedel av året i Sør-Amerika som ambulerende sjømannsprest.

Fra Visnes til Rio

Hun har jobbet som ambulerende sjømannsprest siden 2007. Den gang reiste hele familien på fem ned til Rio uten et snev av peiling på hva de gikk til. Før jobben ble hennes var hun overbevist om at hun ikke kom til å få den. Hun minnes at Sjømannskirken søkte en prest med lang erfaring, helst ingen barn og at en skulle «bære det hellige med seg».

– Jeg hadde jo kun noen års erfaring som prest, hadde tre små barn og det hellige hadde jeg i hovedsak som base i kirken, ler Anne.

Men jobben ble hennes, og siden har hun blitt der. Og større overgang skal du lete lenge etter. Fra idylliske Visnes på Karmøy hvor barna kunne løpe fritt og sykle til skolen på egenhånd, til høye murer i Rio og privatsjåfør som fraktet dem fra A til B.

ANNERLEDES ENN HJEMME: Hun benytter seg ofte av lokaltransport. – Da får jeg sett og opplevd mer enn om jeg satte meg i en taxi, sier Anne.

Etter en stund fant de ut at det var bedre for barna å flytte hjem, mens Anne reiste til og fra med base på Karmøy.

– Det har vært et puslespill med barn, skole og bosted, men Sjømannskirken skal virkelig ha ros for å legge til rette og skreddersy stillingen for meg.

I beredskap

En tredjedel av året reiser Anne rundt om i Latin-Amerika og møter nordmenn der de er. Hun er en del av beredskapen til norske rederier og Utenriksdepartementet, og har stor variasjon i arbeidet.

– Skjer det noe, hiver jeg meg på kalosjene og er på plass så snart jeg kan. Ellers er jeg blitt såpass varm i trøya at jeg inviterer meg selv til de arrangementene hvor nordmenn samles. Du kan si, jeg jobber etter blodhund-prinsippet, snuser meg fram til Ola og Kari Nordmann, smiler hun.

Anne besøker nordmenn om bord i norske båter og på studiesteder. Å være samtalepartner for de som sitter i fengsel er også en del av jobben. Den ene dagen deler hun ut vafler med syltetøy og brunost til studenter, den neste handler hun toalettpapir, tannbørste og medisiner til en som sitter i fengsel. Å døpe en ny verdensborger om bord i en fiskebåt med utsikt over Mar del Plata i Uruguay har også funnet sted.

– Nå skal det sies at det hører det til sjeldenhetene at jeg holder dåp, men det var altså så fint. Attpåtil fikk han navnet «Normann», minnes hun med et varmt blikk.

Ventil

Som sjømannsprest er hun opptatt av brobygging, og å respektere at alle har ulike innfallsvinkler til livet. For norske sjømenn på jobb er det avstanden til de der hjemme som ofte blir tema når hun kommer på besøk. En mann betrodde en gang at sønnen hadde tatt livet sitt mens han var offshore. Spørsmålene som gikk gjennom hodet hans dreide seg selvsagt om «hvis, dersom, hvorfor, hvordan, hva om»…

– I slike situasjoner blir det viktigste å lytte. La folk få tømme seg. Et relevant spørsmål kan være: Hva ville du sagt til en arbeidskamerat som hadde opplevd det samme? Ville du gnidd inn den dårlige samvittigheten, og bekreftet ham som en dårlig far? De fleste ville nok ikke det, og da blir utfordringen og greie å fortelle det samme til seg selv som en ville sagt til andre i en lignende situasjon.

For folk flest bærer med seg det meste – også på jobb. Samtalen en ikke rakk å ha, krangelen en skulle hatt ugjort og unnskyldningen en kanskje burde gitt. Når man ser slike tanker i et sikkerhetsperspektiv, hvor mennesker er på jobb for å utføre komplekse operasjoner med store maskiner, da er det best at hodet spiller på lag.

– Går det galt da, kan det stå om liv. Mange trenger å få lettet på trykket, og da hjelper det hvis kollegaer kan være en ventil for hverandre. En sjømann om bord i en lastebåt sa det så fint: «Bare ved å være her, påvirker du oss til å ha de vanskelige samtalene». Det var en utrolig fin tilbakemelding å få.


Fakta:

  • Sjømannskirken ble opprettet i 1864, og er en selvstendig og frivillig organisasjon
  • Kirken møter nordmenn i utlandet og skaper sosiale og kulturelle møtesteder der folk er
  • Sjømannskirken finnes på alle kontinent, på norsk kontinentalsokkel, og har spesialkompetanse på kriseberedskap
Til toppen